Gjesteskribent Lasse Lukacs tar for seg sensorikken vi bruker for å finne akkurat den vinen, maten, ølet eller snusen vi liker best.
Det er mange som mener at eksperter på smak og aroma er pretensiøse tullinger.
Språket som brukes er snobbete jåleri og bortenfor hva mannen i gata fatter og begriper.
Kanskje man burde gjøre det litt enklere?
Litt simplere? Dumme det ned slik at de som egentlig ikke bryr seg også kan forstå?
Når jeg skriver om øl for eksempel, skriver jeg smaksnotater fra min sensoriske oppfatning. Den er trent opp til å finne nyanser som Kari og Ola Nordmann rett og slett ikke tenker over. For de aller fleste «trenger» ikke disse nyansene. For aromaene og smakene er der. De aller fleste trenger bare å vite om de liker det eller ei. For det kan de. De aller fleste vil trolig gjenkjenne ting lik ekspertene, bare at den trente nesen og munnen plukker det opp fortere eller skiller ut en spesifikk lukt eller smak enklere.
En landsrepresentativ undersøkelse NorStat har utført på vegne av Pernod Ricard Norway viser at bare én av ti bryr seg om vinekspertenes anbefalinger når de kjøper vin. 30 prosent sier det er helt tilfeldig hvilken vin de velger og dobbelt så mange kvinner som menn velger kun vin utfra etikettens utseende.
Så selv om det virker som et snobbete språk, må jeg skrive til de som faktisk oppsøker informasjonen og ønsker å bruke den.
Det er ingen mening for meg å skrive om en dårlig brygget butikkøl og et fantastisk godt sterkøl som «sødme fra malten, bitterhet fra humlen og noe floralt fra gjæret». Det gjør ølene, bryggeriene og konsumentene urett uansett om det er en ølsnobb eller ølnovise som leser anmeldelsen. Akkurat det samme gjelder for alle sanselige inntrykk man får av nytelser.
«Urter» for meg blir ganske kjønnsløst om man kan utdype det mere. Er det dill, rosmarin eller mynte? Det betyr enormt mye når du skriver om mat eller drikke.
Bare tenk deg om noen bytter ut hvitløk og rosmarin i påskelammet med nellikspiker og peppermynte. Jeg hadde satt større pris på om det stod «hvitløk og rosmarin» i oppskriften enn bare «urter».
Om det er et sammensurium av aromaer hvor det er vanskelig å skille mellom appelsin, sitron eller lime, kan man bruke «sitrus». Enklere å oppfatte, men allikevel mener noen det blir elitistisk.
«Jeg liker ikke mørkt øl» blir meningsløst fordi «et mørkt øl» kan være søtere enn det søteste sukkerspinn, mer besk enn å spise kun skallet på en grapefrukt, så kjevedirrende surt at du sikler som en paddetyggende hund, mer bittert enn influencer-krangler eller så røyket at det minner om den gangen du slikket en bjelke med kreosot. Og alt derimellom. Jeg kan si med stoisk ro at de aller fleste heller ønsket å høre mine sensoriske inntrykk enn strofen «dette var et mørkt øl, ja» før de måtte drikke ølet.
Vi som skriver om disse tingene prøver å opplyse slik at flere kan gjenkjenne og skille mellom smaker og aromaer. Det er ingen som forsøker å hovere eller være nedlatende. Vi har alle smaker og aroma vi setter mer pris på enn alle andre, så det vi gjør er et forsøk på å være en god guide, men det er vanskelig å treffe alle med et enkelt språk og derfor blir vanligvis de som uttrykker seg best for flest mulig de mest populære anmelderne. Selv om det kan oppfattes som overfølsomme reseptorer for noen.
Det er denne sensorikken vi alle bruker for å finne akkurat den vinen, maten eller ølet vi liker best. Eller hvordan vi velger hvilken type snus vi legger under leppa.
For noen smaker det best med røyk, lær og tobakk, en liker kirsebær og kanel, en nyter følelsen av at det brenner litt på grunn av chili eller peppermynte, men de fleste plukker allikevel etter utseendet på flaske eller boks.
Og det er ingenting teit, jålete, pretensiøst eller snobbete med det. Det handler jo tross alt om følelser.
