torsdag, april 9

Nettsiden eies og driftes av Swedish Match Norge Forhandlere

Søndagsmorgen slukket snussorgen

Av Lasse Lukacs

Det var grytidlig en søndag morgen. Før kirketid type tidlig. Jeg våkna på sofa’n hos en kompis etter en fuktig bytur med påfølgende nachspiel. Tørst, men ikke på alkohol. Bare dehydrert.

På bordet stod en kartong appelsinjuice med fruktkjøtt. Søt, men litt syrlig, forfriskende og viktigst; tørstedempende. Med tåkete blikk tok jeg kartongen og hevet den til munnen. En svelg, to, tre, ja jeg tror jeg var på fjerde slurken da smaksreseptorene i hjernen ulte i full alarm. Det så engang fruktige, søte, deilige juicen var nå et snusbeger og fruktkjøttet var ispedd løssnus.

De gutturale lydene som kom fra meg i fullt firsprang mot toalettet var nok til å vekke alle andre. Ikke bare i leiligheten, men i hele huset.
Min kompis som drassende inn på badet kun iført en slapp underbukse. Og en neve med snus under overleppa. «First things first», som det heter. Selv om det høres ut som jeg blir slakta eller gjennomgår den verste fasen av djevelutryddelse, står man da ikke opp uten å ta seg morrasnusen?
Vi er fortsatt venner, utrolig nok.

Det hjalp ikke med egg og bacon den morgenen. Ei heller med en reparasjonsbayer litt senere. Jeg er sikker på at det regnet hele dagen. Søndagen var ødelagt.

Kokk, ølblogger og snusfantast Lasse Lukacs er Snusinfos nye smaksekspert og gjesteblogger.

Jeg var en røyker den gangen. Ung og lett påvirkelig. Syns det var kult med røyken fra munnen og det sosiale aspektet som det var en gang med røyking. Nå er det røykerne som blir sendt på dør. Ut i kulden, regnet, ned tre etasjer eller inn i et skjul.
De blir bare færre og færre. De som skal ut minst en gang i timen for å dampe blir mindre verdsatt på arbeidsplassen med at de stadig forsvinner og kommer tilbake ved røyketobakkslukten hengende rundt seg.
For det var en tid for ikke veldig mange år siden hvor det var akseptert å røyke (til og med inne) og posesnuspakka var det folk så ned på.

«Jasså, damesnus altså?». 90-tallet var brutalt når man ville slutte å røyke (men ikke slutte å «være kul»). Jeg hadde prismaster, men det var bare søl etter to priser. Tok lang tid før jeg greide bakingen. Når den først satt var poser akseptert eller man ga blaffen i hva andre sa, så effekten på å erte var borte.
Bakingen sitter fortsatt selv om jeg trolig baker mer for nysgjerrige enn meg selv for tiden. Det er så enkelt med posene at bakingen blir mer som en ekstra godbit som man unner seg innimellom.

Som et godt glass portvin eller en veldig gammel cognac.

 

For jeg la fort merke til det som kokk. At smaksløkene ble hemmet av sigarettene. Nese, munn og svelg hadde et etterheng av stoffer som dekket finesser i maten. Ved å kutte røyken kjente jeg at de sensoriske evnene kom tilbake. Nyansene var tilbake. Jeg kunne smake verden igjen. Og ikke ha stinkende klær hengende på stolen dagen derpå.
For selv om snusen også har smak, så ligger den i overleppa med hint av hva den har å tilby, der sigarettene tok over munnhulen fullstendig. Bare tenk på menthol. Snusen kiler under overleppa, men sigaretten tok kjeften min med til et hardt vinterlandskap med mange, mange, mange minusgrader.

Og det er kanskje derfor man ser økning i salget av snus? Det er et sosialt aspekt med å aldri måtte forlate de man er sammen med. Ikke tar jeg flere og lengre pauser enn kollegene når jeg må belønne min last. Jeg får en trøstende klem når som helst, men ikke skjelvende abstinenser fordi jeg er på steder der røyking er forbudt. For ikke å snakke om utvalget. Der er listen lang.

Del