Jeg får ingen kred

Skrevet av Erlend Wessel Carlsen, kommunikasjonssjef i Swedish Match Norge. 

Jeg har sluttet med snus. Et produkt som er sterkt avhengighetsskapende. Et onde. En uvane. Et savn. En helserisiko? Fordelene føles ørsmå – men enda mindre er andelen kred. 

Kolleger. 

Samboer. 

Barn. 

Foreldre. 

Søsken. 

Venner. 

Naboer. 

Leger. 

Tannleger. 

Treningskamerater. 

Muligens fremstår jeg som verdens største dra-til-tryne når jeg forteller at jeg har sluttet med snus, ikke vet jeg. Men nå har det altså bikket ti uker uten en porsjon under leppa, og jeg har fortsatt til gode å få skryt. Det jeg derimot får i retur er “jaha”, “ok”, og et dusin trekk på skuldrene.

Det kan jo selvfølgelig være meg det er noe galt med, eller måten jeg forteller det på. Eller at følelsen over at min flinkhet speiler den andre partens latskap og tiltaksløshet til å ikke gjøre det samme selv. Eller det faktum at jeg jobber hos verdens største snusprodusent. Hvem vet.

Men jeg har faktisk bevisst vært litt stolt, og fortalt det til så mange jeg kan. Jeg har ikke gått frem til fremmede mennesker på bussen eller ringt gamle venner jeg ikke har sett siden videregående for å fortelle om det, men synes det å fortelle om det gir en god diskusjon. Og jeg har sagt det til like mange snusere, som ikke-snusere. Overraskende nok er responsen lik fra begge grupper. Avmålt. 

Hvorfor? 

Flinkis-irritasjonen er én teori.  

En annen teori som har vokst seg frem er troen på meg. Jobben min som kommunikasjonssjef i Swedish Match er jo tross alt å lage blest om snus. Tror de det er fuzz? Støy? Bare baluba, blottet for innhold. Kanskje folk ikke har troen. Som nevnt er jeg god på å slutte med ting. God på enten eller, nyttårsforsetter og å holde det jeg lover. Så det virker rart. Men det virker også rart å ikke få kred. 

En tredje teori er rett og slett kunnskap. Hvis jeg har noe under leppen eller en boks med små porsjoner i lommen, så har jeg jo ikke sluttet. Og langt fra alle vet forskjellene mellom ulike typer snus med og uten tobakk og nikotin. Så da fremstår jeg kanskje rar når jeg sier jeg har sluttet for så å legge noe annet under leppen like etter. 

Det blir litt slutteprat om dagen. Det blir det. Og samtalene er gode. De beste samtalene er med folk som også har sluttet, for en god tid tilbake. Mange av dem forteller at de ikke har rørt det siden. Og at de ville sprukket selv om de tok bare én, uansett om det er aldri så lenge siden sist. Andre erstattet snus med en røyk, og mange har tatt opphold mens de har vært gravide. Det er klart, dette er jo folk som har klart det, men det fremstår ikke så vanskelig når man snakker slutting med andre sluttere. Og de som ikke klarer det skammer seg kanskje for mye når jeg tar frem det beste dra til-trynet og sier jeg har lagt snusboksen på hylla.  

Men jeg lurer også på om det er litt for mye fuzz om slutting – og hvor utrolig vanskelig det er – at det kanskje er blitt en vranglære. I Swedish Match snakker vi veldig mye om slutting, men da t hovedsakelig om røykeslutt. 

Vi er raske til å gi folk skryt eller likes for en ny genser, ny frisyre eller nye sko, men er det en ting man burde backe så er det folk som tar sunne valg i sitt eget liv. Uansett om du har troen eller ikke, gi folk anerkjennelse, også for forsøket! 

Kred eller ei, så holder jeg stand som snusfri. Men suget er der. Mer om det neste gang … 

Del