Sluttabloggens viktigste vendepunkter har inkludert Caroline. Nå forteller hun sin sluttehistorie – også den er gjennomført med bravur.
Jeg husker veldig godt dagen jeg begynte å slutte med snus. Det var en mandag morgen og jeg satt på bussen på vei til jobb uten snus under leppa. Det var da jeg kom til å tenke over hvorfor jeg ikke snuste på bussen, siden jeg egentlig stort sett snuste når som helst ellers. Da var da det slo meg – jeg snuser ikke akkurat nå fordi jeg ikke syns det er noe digg.
Til tross for denne tanken tok jeg et par snus med kaffen da jeg kom på jobb, men da boksen min gikk tom rundt 12-tiden bestemte jeg meg for at jeg var ferdig. Istedenfor å hente meg en ny boks med snus, hentet jeg en boks Onico.
Så hvorfor syns jeg ikke snus var noe digg og hvor lenge hadde det vært sånn? I likhet med min sluttakompanjong, Erlend, snuste jeg også G.3 Sparkling før jeg slutta. Da den gikk ut av produksjon tenkte jeg i første omgang ikke at det var verdens undergang, det var selvfølgelig kjipt, men jeg hadde byttet snus flere ganger før (frivillig) og tenkte at det ville være uproblematisk å gjøre det igjen (ufrivillig).
Ettersom jeg først måtte finne meg en snus tenkte jeg at jeg endelig skulle være litt «on trend» og begynne å snuse helhvit snus, så jeg prøvde meg frem med litt forskjellige varianter og smaker – men det føltes hele tiden ut som om det var noe som manglet. Jeg bestemte meg derfor for å gå tilbake til den tradisjonelle snusen og landet etter hvert på alternativet «The Lab 07», som gjorde det den skulle, men også luktet litt ekkelt (hestemøkk).
Så med min nye faste hestemøkk-snus var det kanskje ikke egentlig så rart at jeg kort tid etter skiftet bestemte meg for å slutte.
Så hvordan var det å slutte med snus? For å være ærlig var det ekstremt antiklimatisk. Å slutte med snus føltes ut som noe veldig stort og dramatisk i mitt liv, men det viser seg at det er nøyaktig null prosent interessant for andre mennesker. Hadde jeg vært interessert om det var motsatt? Mest sannsynlig ikke hvis vi skal være helt ærlige.
Men fortsatt skuffende å sitte igjen med null kreds for å ha gjort noe som føltes så stort for meg. Når jeg først fortalte andre at jeg hadde sluttet å snuse var ikke responsen «åh kult, så bra for deg!» som jeg hadde tenkt at det ville være, det gikk i all hovedsak i ganske forvirrete «Åh, hvorfor det egentlig?».
Da jeg gikk rundt med Onico-boksen min fikk jeg også et par «jeg må bare spørre; er du gravid?», som jeg oppriktig opplevde som ganske fornærmende. Ikke fordi jeg trodde de syns jeg så ut som om jeg var gravid, men mer fordi: Én: Er dette noe vi fortsatt spør kvinner om som om vi har rett til å vite det hvis de ikke sier det selv? Og to: Må man være gravid for at det skal ansees som positivt å slutte med snus?
Jeg kommer ikke utenom å prate litt om slutta-appen når jeg forteller om min slutta opplevelse. Jeg skal ikke gå i for mange detaljer på hva jeg syns om slutta-appen, Erlend og jeg har pratet masse om det og vi er stort sett veldig enige.
La meg bare si at det er ufattelig synd at de som har utviklet slutta-appen for snusere helt åpenbart ikke har noen erfaringer eller opplevelse av hvordan det er å slutte med snus. Utover en fullstendig manglende funksjon til å bidra på slutta-reisen hadde slutta-appen utrolig nok en positiv uventet funksjon – humor.
Det kan hende det bare føltes sånn for meg, men når slutta-appen sendte meg et pushvarsel med anbefalingen om at jeg skulle øve i speilet på å si «Nei takk, jeg snuser ikke» sånn at jeg ikke ble fristet hvis noen spurte om jeg ville bomme en snus.
For meg var det forslaget så absurd og merkelig at jeg ikke kunne gjøre annet enn å le, så hvis absurd humor er det du trenger på din slutta-reise vil jeg definitivt anbefale å laste ned slutta-appen.
Så, hvordan er det egentlig å ha slutta? Nå, ni måneder senere, føles det helt ok å ha slutta.
Jeg må si det er ganske kjedelig å ikke snuse, uten at jeg helt kan forklare hvorfor jeg syns det er så kjedelig.
Jeg klarte ganske raskt å slutte med Onico også og har ikke brukt noe snus/snussubstitutt de siste syv månedene. Jeg har ikke tatt en eneste snus siden jeg bestemte meg for å slutte (bortsett fra i en drøm som for øvrig var super-weird).
Av og til når jeg drikker kjenner jeg at jeg har lyst på en snus, ikke fordi jeg trenger nikotinet, men mest bare for vanen av å ha noe under leppa.
Flaks for meg er den lille lysten på snus mye svakere en konkurranseinstinktet mitt. En siste refleksjon jeg har gjort meg de siste månedene, og det er mye mulig det bare kommer av at jeg har slutta selv, men har det blitt litt ukult å snuse?
