Den vanskelige sluttingen …

Skrevet av Erlend Wessel Carlsen, kommunikasjonssjef i Swedish Match Norge. 

Ettersom jeg bare byttet ut tradisjonell snus med tobakks- og nikotinfrie porsjonsposer og var likeglad, merket jeg ingen endringer ved å kutte ut nikotin.

Eller, det er det jeg tror.

Ble jeg sur? Ble jeg stressa? Ville jeg sprekke? Jeg var ikke i nærheten. Slutta-appen fortalte meg om en hel drøss med vansker jeg angivelig skulle ha, men jeg hadde ingen av dem.  

I ettertid skjønte jeg at det nok påvirket kroppen mer enn jeg trodde, men at kroppen tok det pent, og dermed catchet jeg det ikke. For den første uken etter sov jeg dårlig. Og det gjør jeg aldri.

Jeg er han som legger seg når han er trøtt og sover to minutter senere. Han som kan sove en hel natt rett på parkettgulvet på barnerommet. Jeg svettet, vred meg og våknet hele tiden.

Men det var årets lyseste uke og nesten tropenatt hver kveld. Så det fikk skylden – og jeg tenkte ikke mer på det. Uken etter sov jeg godt igjen, og problemet var ute av verden.  

Men det deiligste jeg vet med snus er følelsen å ha noe under leppen. Og det behovet fikk jeg jo dekket til det fulle. Men da konsumet gikk opp, og jeg en kveld i ferien måtte sykle til butikken for å kjøpe mer Onico fordi jeg var tom, da skjønte jeg at avhengigheten fortsatt var der.

Og da jeg så at snusen var under leppa på alle feriebildene så jeg at jeg jo misser de faktiske fordelene med å ha sluttet. God ånde, penere smil, ledig plass i lommen og ingen avhengighet. For å nevne noe.

Og nok engang dukket kombinasjonen «sluttet-og-snuse & Caroline» opp. For plutselig en dag fikk jeg en melding av henne: «I dag har jeg klart meg hele dagen uten Onico på ferie. Tenkte liksom ikke på det.» 

Jævla flinkis.

Men konkurranse-genet i meg tente litt på det, og jeg var jo klar over fordelene jeg gikk glipp av. Så vel viten om at det ikke kunne komme noen fysiske reaksjoner med å kutte ut Onico, så gikk jeg i gang.

Dag 1 og 2 trappet jeg ned forbruket. Dag 3 klarte jeg helt uten. Dag 4 tok jeg 1, dag 5 tok jeg ingen og dag 6 tok jeg to. Og slik har det fortsatt. Jeg har viljestyrke til slutte helt, men jeg har ikke lyst. Men jeg er bevisst på når jeg tar en snus og har aldri med meg en boks lenger. Men det er ikke lett. Det er et konstant sug under leppen som sprer seg til kinnene og leppene. Ikke etter snus, men etter å legge noe under leppen.  

Apropos boksen. Flaks jeg ikke er jente. Onico-boksen (og andre produkter uten tobakk eller nikotin) trenger ikke plain pack, og dermed er boksene veldig synlig når man legger dem på bordet. Jeg vet at mange jenter får spørsmål om de er gravide – og at de snusmerkene uten virkestoffer fort får tilnavn som «gravidsnus». 

Neste episode handler om jeg så langt ikke har fått noen kred på sluttingen. Tro det eller ei. Vi blogges!

Del