Å slutte med noe

Skrevet av Erlend Wessel Carlsen.

Snus er hovedgrunnen til at folk klarer å slutte å røyke. Nei, dette er ikke en snuspropagandablogg, slapp av, det er bare litt klargjøring.

Over halvparten av dagens snusere er tidligere røykere. Og av de som blir snusere ville en del blitt røykere hvis det ikke fantes snus. Sies det. Hvor store andeler dette er vites ikke, men det er kjernen i den lille debatten som foregår på området.

Uansett, dette skulle jo handle om meg og min slutting, og ikke den manglende snusdebatten i Norge.

Jeg har ikke røkt tidligere, men snust cirka halve livet. Og jeg kastet meg aldri på den nye helhvite snusbølgen. Jeg holdt meg på håndverkssiden. Til snus.  

Det er to grunner som oppgis som hovedgrunner for hvorfor folk ønsker å slutte med snus.  

Én: Penger. 
To: Man vil kvitte seg med avhengigheten.  

Ofte er det andre som ønsker det mer enn deg selv også, kall det gjerne «på vegne av-slutting». Det er kleint. Det kan være samboer, foreldre, barn, venner eller andre som sier «det bør du», eller enda verre, «det må du». Ofte med verdens dårligste begrunnelse. Jeg hadde ikke det. Null press. Men jeg synes det var kjempekult å slutte. Det ga en enorm mestringsfølelse. Men det var fordi jeg klarte noe jeg prøvde på. Ikke noe jeg klarte fordi mamma ba om det. 

Det er egentlig bare én god grunn til å slutte med snus. Og det er at du er gravid. Det er jeg ikke, og kan jeg ei heller bli. Men alle andre grunner er dårlige, og kan gi bedre resultat med en annen løsning.

«For noe piss», tenker du kanskje. Men det er ikke pisspreik, det er knapt nok en brannfakkel og jeg skal begrunne den. Godt. Men ikke nå.  

For det skal blogges om slutting. Og jeg har sluttet med en del andre ting. Jeg liker konkurranser, og får følt litt på instinktet når selvdisiplinen utfordres. Men jeg vet også at det gjør ekstra vondt å tape når man feiler.

Men hva er det som motiverer folk? Penger og selvdisiplin. Ikke helse. Selvdisiplinen er min.  

Jeg har gjort tilsvarende ting før. Hvit måned, sukkerfri måned og måneder uten å spise ultraprosessert mat. Kort sagt en bunsj med nyttårsforsetter, og noen holder jeg fortsatt. For å se, sjekke og la kroppen føle på det. Jeg husker søtsuget og hvor rabiat jeg var uten sukker, og hvor overraskende vanskelig jeg syntes det var. Helt forferdelig vanskelig.

Mye vanskeligere enn snus.

Det er jo sånn at nikotin, i likhet med koffein, sex, sukker og likes på sosiale medier utløser dopamin i hjernen – altså en positiv respons. Og det blir vi lett avhengig av. Nikotin er en versting når det kommer til avhengighet, men det er mye mer man blir avhengig av enn hva man kan få inntrykk av. Men det snakker man ikke om.

Akkurat som man heller ikke snakker om snus. Det er noe folk holder for seg selv. De som snuser. De som kjenner folk som snuser. Eller de som lager reglene for de som snuser.

Vi burde snakket mer om snus. Jeg har faktisk kolleger som mener at snus burde få Nobelprisen i medisin. Og nå har jeg slutta. Det er Onico som har fikset biffen, men en dag spurte jeg meg selv hvem jeg prøvde å lure ved å bruke en boks med løskrutt hver dag – og utfordret meg selv til å slutte også med Onico.

Det var ikke like lett … 

Del