13

Skrevet av Erlend Wessel Carlsen, kommunikasjonssjef i Swedish Match Norge. 

Det måtte nesten være det. Uke 13, uken man bikker et kvart år. Da kommer det noen rare cravings og abstinenser. Ulykkestallet liksom. Hva skjer med det?

Egentlig startet det med at jeg tok meg to Onico en dag. Kanskje var det tre også. Og så var det tre dagen etter. Tre liksom, det var antallet Onico per uke i ukene før. Nå er suger under leppa tilbake fra jeg våkner til jeg går i seng. Så – hvis jeg skal skrive ned en nøkkelinnsikt fra slutteperioden så er det at det blir verre – ikke bedre – hvis man lytter til avhengigheten og tar «bare én til». Det er mye lettere å stå av suget om «å ta én» som det er å stå av suget om «å ta en til». 

Jeg tar Onico, tobakks- og nikotinfritt, men min avhengighet sitter under leppa. Så det er jo avhengigheten jeg døyver uansett, selv om det sikkert kan virke skinnhellig å kalle det å «ta en Onico» å sprekke.

Men det føles sånn.

Jeg prøver å ikke snuse på jobb, tenker at det blir lettere å sprekke da. Men jeg har kjent på selv det tradisjonelle snussuget i uke 13, så jeg skjønner ikke hva som skjer. I en ideell verden hadde kanskje Slutta-appen kunnet fortelle meg noe, men den har gått helt i dvalemodus. Kanskje den har lest min forrige bloggpost. Det er ikke nikotinet, men smakene, den digge følelsen akkurat når man legger den inn. Den kan jeg savne. 

Men dette suget, det forgrener seg. Til et glass vin, litt snacks. Eller godis. Et glass vin på kvelden har jeg alltid vært svak for – mer om det en annen gang eller i en annen blogg hvis dette gir mersmak- mens snacks, godis og småspising har vært ting jeg fint holdt meg unna med snus. Så når man sprekker litt fra alle kanter. Både på snusen, men også på gamle synder, så er det jo jævlig fristende å spørre seg hvorfor i helvete jeg holder på med dette. 

Dette er på grensen til skinnhellig, men akkurat når det kommer til «skal jeg bare gi opp»-tanken så kan dagen min og følelsene mine ha vært terningskast én, men likevel så er jeg så selvsikker på å ikke sprekke. Så skulle jeg sprekke nå så er det til ukontrollert Onico-snusing. Ikke mer. Nikotinen har jeg lagt på hylla.

Men.

Problemet ga seg ikke.

Det ble to og tre.

Dagen etter og dagen etter der.

Jeg er dårlig på av og til når det kommer på sånne ting. Jeg er enten eller. God på nullvisjon, men dårlig på «bare en». Så en mønsterelev i Helsemyndighetenes øyne. Men måtte jeg gå til det drastiske og dramatiske begrepet nullvisjon? Det er egentlig noe jeg ikke vil. Det hender jo vi lanserer produkter jeg vil teste – og det er jo dumt å ta bort noe så ufarlig som «rusen» av en snus uten tobakk og nikotin under leppen. Men så er det jo avhengigheten jeg kriger mot. Og den er en seig jævel. Fader heller, vi prøver. Helt tilfeldig – men særs passende – ble 13. september dagen jeg tok min siste Onico-porsjon under leppen. Den siste snusen vil ikke minnes som hverken god eller nødvendig, og vil heller ikke forgylle situasjonen. Jeg tok en på vei ut av kontordøra for å ha på bussen på vei hjem, men slang den i søppelkassen halvveis til busstoppet. 

Tallet er 13 dere – så får vi se…

Del